Erling Kristiansen (07.01.1909-30.05.1974 - 65 år), gift med Olaug [Marie] Kristiansen f. Myrland (20.09.1916-24.10.2013 - 97 år)
Da Erling ble født, bodde familien i det som i dag er Havnevegen 10 i Tananger. Et par år senere kjøpte foreldrene "Haugen" og her bygde de deres nye hjem.
Erling gikk på det som den gang var Tananger skole. Den lå på sørvest-siden av Hagakrossen, der Tananger Kirke ligger nå.
Erling var 15 år han våren 1924 gikk et halvt år på Solborg Folkehøyskole. Han må ha trivdes godt for 1925/26 gikk han hele skoleåret på Solborg Folkehøyskole. Han hadde en drøm om å bli lærer, men tidene var vanskelige og dette ble det aldri noe av. Han var 21 år i 1930 da det store krakket kom (økonomiske nedgangstider). Mulighetene for en utdannelse var ikke slik som nå.
Da Erling var ung jobbet han som hjelpegutt hos Monsen. Erling gjentok av og til noe fru Monsen hadde sagt til ham da han var hjelpegutt: "Det gjør ikke noe hvor lang tid du bruker, bare det blir gjort skikkelig." Dette fikk vi som barn høre noen ganger når vi var med og arbeidet.
Erling bygde på begynnelsen av 1930-tallet hus i Losbyen, Losbåtvegen 9. Her bygde han etter hvert også et lite hønsehus og skaffet seg sin egen rugemaskin. Denne brukte han til å klekke kyllinger som han solgte.
I 1937 var han styremedlem i Tananger bilselskap.
Kristen
Erling vokste opp i et hjem hvor de fikk en kristen oppdragelse. Karolius og Anna var aktive i bedehusmiljøet. Selv var han med i Indremisjonen. I 1939 hadde søstera Ellen kommet i kontakt med en ny menighet som det snart ble advart imot (den gang kalt "Smith venner" - nå BCC). Erling ville finne ut hva søstera hans hadde kommet borti. Han ble derfor sommeren 1939 med på et stevne i Nesbyen. Her ble han grepet og det han hørte gjorde mektig inntrykk på ham. Som han selv fortalt så opplevde han at det ble talt "med Ånds og krafts bevis". Etter han kom hjem fra stevnet fortsatte han å gå på møtene og dette ble hans "åndelige hjem" for resten av livet. Foruten Ellen som allerede hadde begynt å gå på disse møtene, begynte også snart hans søster Ragnhild å gå på møter der.
Myklebust
Annas bror, Andreas Myklebust (gift med Brita f. Wallem) drev inntil 1941 gården på Myklebust. Han hadde overtatt den etter sin far Tore Myklebust. Her hadde Erlings mor Anna og hennes søsken vokst opp. Andreas var snart 67 år gammel og han og Brita var barnløse. Han ønsket at gården skulle forbli i familien og Erling ble tilbudt å ta over. Det ble gjort et bytte; Andreas og Brita overtok huset Erling hadde bygd i Losbyen og Erling overtok gården. Gården ble verdsatt til kr. 30 000 og huset Erling hadde i Tananger ble verdsatt til kr. 10 000. Erling betalte mellomlegget på kr 20 000. Erling drev gården til han døde i 1974. Etter dette ble den overtatt av hans sønn Einar.
Giftet seg
|
 |
|
12. juni 1943 giftet Olaug og Erling seg |
Sammen med andre fra Tananger gikk Erling, Ellen og Ragnhild på møter hos "Smiths venner". Olaug, som også gikk på disse møtene, var ofte i Tananger og besøkte sine trosfeller. På denne måten kom hun i kontakt med Erling og 12. juni 1943 giftet de seg (henholdsvis 26 og 34 år gamle). Erling hadde allerede hus på garden så det var naturlig at Olaug flyttet til Myklebust. Hun synes nok det var rart å flytte langt ut på landet. Avstanden opplevdes den gang som mye større enn nå.
Krigen
Olaug og Erling giftet seg under krigen. For folk flest var dette en vanskelig tid, spesielt når det gjaldt å få tak i nok mat. Tyskerne hadde innført rasjonering og antall i husstanden avgjorde hva en fikk lov å kjøpe. Da var det ganske greit å være bonde og produsere matvarene selv. Dette gjorde at tilgangen på mat var sikret. Likevel var det ikke noe overflodsliv. Ved å bruke varene selv kunne man ikke selge dem og få penger til å kjøpe andre nødvendige varer.
Livet som bonde
Livet som bonde var til sine tider strevsomt. Sammenlignet med bondeyrket i dag var hjelpemidlene få og veldig mye måtte gjøres manuelt. Da Erling overtok var det hverken melkemaskin eller traktor på gården. Kyrne måtte melkes og stelles to ganger daglig. Arbeidet som skulle gjøres på markene ble også i stor grad gjort manuelt. Heldigvis hadde de hest, men likevel var det mye som ble gjort tungvint og strevsomt etter dagens standard.
Familien vokser
Da Olaug og Erling hadde vært gift i 1 ½ år ble den første jenta født. Siden ble det flere og 14 år senere hadde de fått 11 barn.
Tante Brita (kona til Andreas Myklebust) var jordmor av yrke. Hun tok imot de tre første barna hjemme på Myklebust.
Oppveksten på Myklebust
Vi som vokste opp på Myklebust i 50-60 årene ser tilbake på en barndom med mange opplevelser som barn i dag ikke får oppleve. Vi lærte tidlig å være med å arbeide og hjelpe til med det som skulle gjøres. Friheten vi hadde var stor og vi vokste opp i et gjestfritt hjem hvor mange gikk inn og ut. Dette gav oss positive erfaringer. Oppveksten opplevdes som trygg og god.
Andre som bodde i huset
Erlings tante Marie bodde i perioder på loftet. Olaug hadde en søster som bodde der en lengre periode. Vi hadde i flere år hushjelp som hjalp til både inne og ute. Under deler av krigen bodde både Erlings mor Anna og hans søster Ragnhild på garden. Det hendte at de som tidvis bodde i huset ble litt "nærgående" og blandet seg inn i "husets skikker". Erling kunne da forsiktig komme med en anbefaling om at de burde venne seg til "de skikkene som var på stedet".
Gode naboer
Vi var velsignet med gode naboer. Dette fikk vi spesielt oppleve i september 1969 da en orkan ødela taket på løa og knuste "kjerrehuset". På forskjellige måter var flere naboer med og hjalp til med materialer og arbeidsinnsats, og i løpet av høsten fikk vi nytt tak på løa.
Onkel Kristian
Kristian, Erlings yngste bror, var en dreven "fritidsfisker". Hvor mange tonn fisk han dro opp er umulig å gjette, men at det ble mange fiskemiddager er det ingen tvil om. Kristian delte gladelig med seg og vi spiste rikelig med fisk, minst 3 - 4 ganger hver uke. Mor (Olaug) lagde veldig gode fiskekaker og maten ble servert slik at selv vi barn spiste fisken.
Flere av oss i barneflokken har gode minner fra fisketurer vi har hatt med onkel Kristian. Dette fremstår i dag som gode minner fra barndomstiden.
Mer om Erling
 |
|
| Olaug og Erling |
|
Erling var en arbeidsmann og ikke en som pratet så mye om alt som skulle gjøres. Han var en mann av få ord, men når han sa noe var det verdt å legge øret til. Om han ikke var en utpreget "skald", kunne han dikte og har etterlatt seg flere sanger. Til runde tall og andre familiebegivenheter var det Erling som bidro med sanger og dikt.
Som menneske likte han å gruble over problem-stillinger og kom ofte med tankekorn. På denne måten formidlet han det han mente var verdifullt.
Helsa
Et år fikk Erling betennelse på synsnerven og ble helt blind. Det gikk flere måneder før han fikk synet tilbake. Dette var en vanskelig tid, da de daglige oppgavene var mange, og mye arbeid skulle utføres. Heldigvis var eldste sønn såpass stor at han kunne være med og ta ansvar. Vi fikk hjelp av flere andre og dette gjorde det mulig å få unnagjort det nødvendige arbeidet. Betennelsen gav seg etter noen måneder og synet ble bra igjen.
Ellers var arbeidsinnsatsen til Erling stor selv om ikke helsa var over middels. Det gjorde at han forholdsvis ofte var sliten og hadde vondt i hodet. Men han gav seg ikke og stod på helt til han i slutten av mai 1974 fikk hjerteinfarkt. Han døde hjemme på sofaen. Selv om han tidligere på dagen hadde vondt i brystet, var det ingen som trodde at dette var kritisk. Etter hvert ble smertene så store at det ble ringt etter sykebil. Da ambulansepersonellet kom var det for sent og Erling ble erklært død på stedet.
Dette var et stort sjokk for Olaug og alle barna. Da Erling døde bodde 8 barn i alderen 15 - 25 år hjemme.